Politiutrykningen til Utøya (igjen)Gjentatte nyhetsoppslag med et kritisk blikk på politiets tidsbruk, manglende helikopterbruk og diverse annet bidrar til stadig nye vinklinger og avsløringer når det gjelder politiets håndtering av drapene på ungdommene på Utøya. Politiets operative mannskaper gjorde utvilsomt så godt de kunne for så raskt som mulig å komme de fortvilte ungdommene til unnsetning og pågripe massemorderen. De var imidlertid ikke – og det er helt åpenbart – forberedt på å måtte forholde seg til et vanvittig scenario av denne type – og slik sett, ble de ganske enkelt “tatt på senga”. Problemet er at såvel politiledelsen som Storberget sier seg fornøyd med aksjonen på Utøya – Storberget erklærte til og med at han kommer til å gi politiet sin fulle støtte og ordet “helter” var visstnok også nevnt. Selvfølgelig bør man berømme politiet som nok gjorde jobben sin så godt de kunne, med de ressurser som sto til rådighet. Men et slikt scenario hadde man altså ikke tenkt seg. Man var rett og slett ikke forberedt på det. Etter 22. juli ble hverdagen for det norske politiet endret for alltid. Journalistenes pågang og undersøkelser innebærer stadige avsløringer – og innrømmelser. For at flest mulig ledere innen politiet skal kunne fortsette i jobbene sine og for at Storberget eventuelt slipper å pådra seg inhabilitet i forhold til den oppnevnte kommisjonen med sine gjentatte støtteerklæringer mv, så bør det komme innrømmelser om at slike typer henvendelser var man rett og slett ikke forberedt på å takle. Det var surr i listene over mannskaper som skulle innkalles og nødvendig materiell, herunder helikopter, var ikke klart eller i beredskap. Man bør heller legge litt strategi for hvordan man eventuelt skal takle nye tilsvarende kriser enn å bruke krefter på å late som om man hadde full kontroll. Man trenger derfor redelighet og innrømmelser også fra politiets ledelse. 
EtterpåklokskapMedienes søkelys på politiets utrykning til Utøya, gjentatte beregninger av tidsbruken, stadige antydninger om feilvurderinger – og nå som noe av det siste, spørsmålet om drapsmannens telefoniske underretning til politiet om at han anså seg ferdig med ugjerningene ble riktig oppfattet – alt dette har forlengst utviklet seg til hjerteløs etterpåklokskap. Det er viktig, også i ettertid, å tenke på at dette scenariet, langt verre enn noen i sin villeste fantasi har kunnet forestille seg, overgikk absolutt alt som politiet var forberedt på å takle – direkte i forlengelsen av angrepet på Regjeringskvartalet. Dessuten måtte det nødvendigvis bli truffet avgjørelser som man senere, når man analyserer det som er gjort eller ikke gjort, kanskje ser kunne vært gjort annerledes. Dette må man bare akseptere. Man bør heller ikke glemme at politiet, på det tidspunktet de gikk i land på Utøya, ikke visste stort om hva de ville bli møtt med. Sannsynligvis var de uvitende om antall gjerningsmenn på øya. Jeg tror det er viktig nå, selv om en kritisk gjennomgang gjenstår, at man innser at politiet, alle som en, gjorde sitt aller beste. Det er bare det, at politiets hverdag – hva politiet kan måtte forholde seg til – endret seg den 22. juli 2011. Vi må slå ring rundt politiet nå.
Når kom politiet til Utøya?Et sentralt spørsmål, som faktisk ikke er besvart direkte, er på hvilket tidspunkt politiet befant seg på Utøya. Ut fra det ungdommene forteller, er det faktisk grunn til å tro at gjerningsmannen hadde nærmere to timer til rådighet før politiet kom ankom stedet med muligheter for å kunne forhindre at ytterligere personer skulle bli drept.Flere av undommene var, i påvente av hjelp fra politiet, på nett med såvel facebook som twitter. Dette er i såfall alt for dårlig og politiet har i høyeste grad et forklaringsproblem.
Mapuche - indianernes kampMapuche – indianerne i Chile ble nedkjempet av de spanske conquistadorene på 15 – 1600 – tallet. Den stolte og hardføre indianerstammen har imidlertid aldri latt seg knekke. Påfallende mange kvinner går i bresjen for indianernes kamp for å overleve. Lederen for Mapuchene, som besøkte Oslo for kort tid siden, var selvfølgelig kvinne. De som ønsket det, var velkomne til Samisk Hus for å få vite mer om denne stillferdige, sjelden omtalte kampen som utkjempes av «jordens folk» i Chile. Da noen venner (kvinner) reiste til Chile for få år siden – sammen med en av de mer markante forkjemperne for indianerne i Chile – oppsto det et engasjement for indianernes kamp. Mange indianere sitter i dag fengslet på et politisk grunnlag. Stein Buan skrev en flott reportasje fra denne turen i avisen Hadeland. Da de norske kvinnene i samtale med en av de indianske lederne fortalte at de kom fra Norge, utløste de i første omgang en tilsynelatende ugjennomtrengelig skepsis. Det viste seg at et norsk, 100 % statseid selskap, SN Power, hadde kjøpt rettighetene for neddemming og uttørring av store deler av de indianske områdene. Dette handlet om norske investeringer med betydelig fortjeneste. Fra norsk side ble det hevdet at indianerne ville oppleve en betydelig bedret infrastuktur og – ikke minst – de ville få bygget blant annet nye skoler. Dette var tiltak som ikke fantes på indianernes ønskeliste. De norske conquistadorene i Chile mapuche mapuche norsk fortreffelighet mapuche mapuche ja vi elsker også dette landet Nå kan det synes som om interessen for utbyggingen foreløpig er stilt i bero for en stund – men Mapuchenes kamp for tilværelsen, for å bli akseptert på linje med den øvrige Chilenske befolkning – og for frihet og rett til eget land, fortsetter. Her i Norge er man stort sett lykkelig uvitende om den urett som Mapuchene utsettes for. Vi lukker øynene for mye – ikke minst den brutale utnyttelsen av arbeidskraft som norsk lakseoppdrett i dette landet representerer.
Balkan - mange sviktetJeg husker de første albanerne fra Kosovo som fortalte de mest groteske historier om politiske fengslinger med tortur, forgiftninger av albanske barn i klasserommene, fortalte om serbernes planer om etnisk rensing, planer om å forflytte albanere til Albania og et utall andre typer overgrep og mishandlinger direkte rettet mot den albanske befolkning. Jeg husker også at albanerne ikke ble trodd, at daværende statsminister karakteriserte albanerne som økonomiske flyktninger uten mulighet for å få bli boende i Norge og jeg husker hvordan daværende utenriksminister med ekstremt gode kunnskaper om Jugoslavia lot seg berolige av Milosevics løgner. Jeg husker også embetsmenn fra justisdepartementet som mer enn antydet – i retten – at albanerne selv iscenesatte de ovenfor omtalte forgiftningene i klasserommene. Alle husker selvfølgelig hva som skjedde da man alt for sent skjønte omfanget av de bestialske overgrep som i lengre tid hadde funnet sted i hjertet av Europa – uten at noen i det hele tatt påpekte noe som helst. Da var det for sent og Kosovo måtte bombes. Dette som et resultat av blant annet norsk likegyldighet og totalt fravær av mot til å ville slå ned på det som skjedde samt konsekvent mistenksomhet i forhold til asylsøkere fra Balkan. Hvem har så ansvaret? Det er selvfølgelig slik at krigens seierherrer definerer hvem som er krigsforbryter og hvem som ikke er det. Man bør selvfølgelig nå unisont kreve general Mladics hode på et fat. Like unisont som det i sin tid ble hevdet at albanske asylsøkere var økonomiske snyltere som uberettiget forsøkte å naske til seg smuler fra vårt velfylte bord. Jeg tror imidlertid ikke at det er så enkelt. Jeg tror blant annet at en vesentlig del av denne krigens galskap og redsler er nøret opp av den likegyldighet som resten av Europa viste overfor problemene på Balkan.
Drømmer om RøykenvikaMorten Mo, som visstnok eier den tidligere prestegården og nok også har mange visjoner på flere hold, har fått anledning til å fortelle om drømmene sine for Røykenvik, der pengesterke folk som Christen Sveaas og Fred Olsen foreslås som medlemmer i en slags “ressursgruppe”. Hvorfor i all verden skal man jakte rundt på slike folk for å få gjort alvor av noen drømmer om hvordan Røykenvik skal se ut i fremtiden? For Mo er vel dette mer en gest overfor pengesterke folk. Et betydelig antall ressurssterke og i høyeste grad oppegående mennesker i og rundt Røykenvika og i Gran kommune forøvrig – har garantert oppfatninger,drømmer og visjoner i hopetall og – ikke minst ideer om hvordan ting skal kunne gjennomføres. Jeg trodde faktisk at Morten Mo hadde bodd på Hadeland lenge nok til å vite nettopp det.
Deportasjon av kosovoserbere til Serbia__Man har nå kunnet høre om Norges nylige deportasjon av kosovoserbere til Serbia. Slike etnisk begrunnede tvangsmessige forflytninger har også forekommet tidligere, blant annet under siste verdenskrig. __ Kosovoserberne utgjør en minoritet i Kosovo. De som kom til Norge som asylsøkere, begrunnet sine søknader om asyl bla med forfølgelse på grunn av etnisk tilhørighet, forfølgelse i forbindelse med krig – også utløst av etniske konflikter – eller lignende. Det var i utgangspunktet, mot slutten av 80 – tallet, albanere fra Kosovo som søkte beskyttelse, blant annet i Norge. Innledningsvis ble disse, også av daværende statsminster, karakterisert som økonomiske flyktninger. Vi vet i dag at sannheten var en annen. Kosovoserbernes problemer har også utspring i den samme etniske konflikten. Det er nok reell opplevelse av forfølgelse som ligger til grunn for de fleste kosovoserberes flukt til Norge. I Serbia føler disse menneskene seg som annen rangs borgere – jevnlig trakassert. Deres hjemland er Kosovo, erklært uavhengig fra Serbia – men ikke anerkjent. Ifølge UNE kan kosovoserbere derfor ikke sendes tilbake til sitt hjemland Kosovo. De må sendes til Serbia, der de har betydelige problemer, behandles som annen rangs borgere uten noen som helst respekt, et land de ikke har noen tilknytning til og der de må etablere seg helt på nytt – de aller fleste med tomme hender. Valg av Serbia som mål for tilbakesendingen er ikke begrunnet verken med tilknytning av noe slag – eller at dette er deres hjemland. Deportasjonen til nettopp Serbia er utelukkende etnisk begrunnet. Slik etnisk begrunnet deportasjon av mennesker har skjedd tidligere – noen grelle sammenlikninger er snublende nær. Norske politikere leer ikke et øyelokk.
kommunal "åpenhet" - Gran kommuneFølgende pressemelding dukket opp på Gran kommunes hjemmeside den 20. oktober kl 00.43: ”Gran kommune har mottatt et varsel etter kommunens HMS-reglement. Varsleren anfører uforsvarlig saksbehandling og trakassering fra kommunens rådmann. Formannskapet har på grunn av sakens karakter igangsatt en granskning for å klarlegge saksforholdene knyttet til varselet. I forlengelsen av dette forsøkte avisen Hadeland med hjemmel i offentlighetsloven å få tilgang til brevet som skulle ha utløst behovet for gransking. Etter det opplyste skulle dette ha blitt avvist. Dessuten hadde partene i konflikten gjensidig forpliktet seg til ikke å uttale seg om saken før resultatet av granskingen forelå. Hva var så hensikten med kommunens pressemelding – ut over å henvise folk til spekulasjoner og – selvfølgelig – med risiko for å undergrave rådmannens tillit? Man kunne selvfølgelig ha unnlatt å offentliggjøre anklagene mot rådmannen og allikevel ikke gjort noe galt. Ordningen med varsling forutsetter neppe åpenhet fra første stund – vel snarere det motsatte. I mange tilfelle er varsleren en svakere part i virksomheten som ikke ønsker allmennhetens innblikk fra første øyeblikk. I dette tilfellet synes imidlertid saken å gjelde oppståtte uoverensstemmelser i kommunens ledersjikt. I avisen Hadeland opplyses det at man ”allikevel” (til tross for avslaget) fikk tilgang til brevet. Det fremgår ikke på hvilken måte dette har skjedd. Brevet som utløste behov for et ikke kunngjort møte i Formannskapet var ifølge avisen Hadeland ikke journalført. Inngående korrespondanse i forvaltningen blir gjerne – om man ser bort fra krigstilstander og helt unormale situasjoner/hendelser regelmessig journalført. Fungerende ordfører innser ifølge avisen at brevet ”burde vært journalført, men unnskylder seg med at ting har måttet skje fort i denne saken”. Altså – en slags unntakstilstand, der man i travelheten ikke rekker å få ivaretatt enkelte nødvendige rutiner – for at det i det hele tatt forelå en kommunal sak å legge frem for Formannskapet. Det er selvfølgelig også et paradoks at dette forekommer i en sak der den anklagede beskyldes for ”uforsvarlig saksbehandling”. Pressemeldingen skulle ut – selv om den alene og med partenes omforente ”munnkurv” ikke informerte om noe som helst men kun etterlater seg spørsmål – og selv om begge parter i saken fortsatt ville bli å finne ved sine kontorpulter – som før. Det ble ikke varslet om at publikum måtte forholde seg til noen annerledes situasjon. Så – hvorfor denne åpenheten den 20.10.10 kl 00.43?
Tankenes romsteringerTankenes uavlatelige romsteringer fører til mange våkenetter, Mennesker er gjerne opptatt av godhet, kjærlighet, tillit, Vi lever i lyset av kjærlighet, av og til i skyggen av hat – et Mange var nylig litt ekstra opptatt av finanskrise og økonomi. Dette preget Lever du på livets mer skrå bredder, slik mange av mine Det snakkes høylytt om vennskap og kjærlighet – i menigheter, Vi lever også i en verden i krig. Norske soldater har vært En vakker dag ble de trodd allikevel. Da var det imidlertid alt for sent Nå legges årets skattelister ut. Mange ser frem til dette årlige møte med naboen. Men … fortsatt tror jeg på kjærligheten
Fredspris og prisen på menneskerettigheterÅrets fredspris ser ut til å ha satt grå hår i hodene på noen og enhver. Man frykter at norske næringsinteresser i Kina kan bli skadelidende Det har oppstått en del diskusjon i kjølvannet av Nobelkomiteens avgjørelse i år. Prisen for etterlevelse av menneskerettslige standarder man aller helst ønsker å være bekjent av, kan etter manges mening bli alt for høy. Norske politikere og næringslivstopper med markedsinteresser i Kina er nå i ferd med å sette en maksimalpris på menneskerettigheter. Man skal åpenbart ikke for enhver pris forsøke å skyve menneskerettighetene i forgrunnen. Dette indikerer en noe anderledes opplevelse av norsk politikk enn hva vi hittil har vært vant med. En håndfull illusjoner som nok en gang drysser ut i sanden. En lite lønnsom – men modig – avgjørelse i Nobelkomiteen var det som skulle til for å avdekke dette. Det er selvfølgelig et sidespor når Støre kritiseres for å ha gjort Jagland kjent med kinesernes påregnelige negative holdning til den aktuelle nominasjonen. Dette synes ikke å ha vært annet enn en orientering. Kinesernes reaksjoner på Nobelkomiteens avgjørelse er da heller ikke uventet – men i høyeste grad særdeles påregnelig – og sannsynligvis ikke mer enn Jagland selv kunne ha gjettet seg til. Men altså – man ønsker ikke menneskerettigheter for enhver pris. Heller ikke i Norge.
Annonse | ||
Terje Finsruds blogg er en sone på Origo.